SOSPeru

Denne dagen startet tidlig-vi ble hentet på hotellet kl.04.40. da hadde jeg allerede prøvd å stappe i meg litt tørt brød og en banan. 

Vi skulle til MACHU PICCHU! I den første etappen ble vi fraktet avgårde i en stor bil- turen gikk gjennom et fantastisk landskap, med nydelige fjell og åkre i alle retninger. Vi knipset bilder i alle retninger. ( Tror aldri jeg har tatt så mye bilder på en gang )

Etter to timer var første etappe over- og vi skulle fra bil til tog. Dette gikk smertefritt, i løpet av kort tid var hjulene på toget i gang. Denne turen tok også to timer, da var det nytt skifte, nå skulle vi over til buss.

WOW!  Her satt lille meg og så på noe av det flotteste jeg har sett! Landskapet, fjellene, husene, ALT var så utrolig fin og perfekt satt på plass. 

Etter cirka en time var vi framme til målet vårt.

VI VAR PÅ MATCHU PICCHU!!!!

Alle som gikk ut av bussen var helt stum.. En må bruke lang tid til å se deg rundt, og fordøye det en ser. Det var helt UTROLIG fint! Og jeg tenkte bildene skulle tale for seg selv. Med 23 grader, sol, kamera og et smil, ble dagen helt uforglemmelig. 

Fakta om Matchu Picchu:

• Matchu Picchu er inkabyen som ble oppført rundt 1460 tallet
• Hadde sin storhets tid paa 15oo-tallet helt til spanjolene kom, innbyggertallet var ca 1500 stk
• Var et viktig relegiøst sentrum og et astronomisk oppservatorium
• Gjenoppdaget i 1911 av den amrikanske hisorikeren Hiram Bingham
• Ble i 2007 kåret til en av verdens 7 underverk
• Den ligger 13 grader fra ekvador
• De tar i mot max. 2500 besøk hver dag.
• Flere store fjell rundt , med ulike navn: Lillefjell, lykkefjell og etc ( oversatt til norsk )
• 3 tallet er veldig sentralt for Inkaene.

Vi hadde en utrolig hyggelig guide! :)

Ut vinduet fra bilen, kl halv 6 om mårran!

Gjengen!

Ut av togvinduet!

Hadde en helt utrolig og fantastisk dag! 

Vi blogges! :)

Anbefaler å høre på denne mens dere leser og ser på bildene! :)

(Trykk på bildet, videoen kommer opp i eget vindu)

We are the world.

We are the children 

We are the ones who make a brighter day 

So let's start giving!

Denne sangen kom på da vi satt i bussen på vei til SOS- sine SFO-avdelinger i Juliaca ( Tirsdag 15.11.11 )! Jeg fikk frysninger, klump i halsen og et smil tok over etterhvert da denne sangen kom på. Synes og kjente at den passet så bra og vi alle gledet oss enda mer til å møte barna.

Da vi kom fram var det fest og glede. Da vi kom ut av bussen  ble vi dekorert med bånd og mange papirbiter i forskjellige farver som ble drysset over oss farger (konfetti heter det visstnok) .De tok GODT i mot oss. 

Litt fakta om den første :

• 30 mødre som jobbet der-flere hadde sine egne barn der.
• Mødrene hadde bygd ALT selv. De hadde bygd skole, SFO, barnehage og lekeplass.
• Det var lærere som underviste barna
• Det koster 50 sol i månden (ca. 100 norske kroner). Hvis de ikke hadde råd, hjalp de heller til med noe annet fysisk arbeid
• De hadde 3 avdelinger: 0-3år = barnehage,  3-5år = førskole, 8-15 år = SFO (leksehjelp og et sted å være)
• De registrerte god framgang i skolefagene til elevene
• Helsetilstanden til barna ble nøye fulgt opp
• Litt av pengene gikk til kokken som da sørget for måltider
• SOS-barnebyer bidrar med råd og økonomisk støtte, det som kalles familieprogrammene til SOS.

 
  

Vi fikk kjempefin oppvisning og show! Her var det engasjement og innlevelse.

Vi blogges! :)

Faar desverre ikke lagt ut bilder i dag! Paa grunn av at jeg maa sitte paa maskinen paa hotellet får jeg ikke lastet bildene inn, lover aa legge ut bilder saa snart jeg faar nett paa rommet!

Kl 14.00 tok vi flyet fra Juliaca til Cuzco. Ja, det skrives slik ...

Grunnen til at jeg skriver " Hola paradis!" er fordi det foeltes ut som et paradis naar vi kom hit! Vi reisete fra en skitten by, preget av fattigdom, til en nydelig by med vakre fjell og helt UTROLIG utsikt mot fjellene som omkranset byen. Det er ogsaa asfalterte veier mange steder, noe vi ikke var vant til i Puno eller Juliaca. Byen er full av vakre bygninger. Skal legge ut masse bilder senere som kan vise noe av hvor vakkert det er her!

LITT FAKTA OM CUZCO:

• Inkaenes gamle hovedstad
• Ligger 3400 m.o.h altsaa for oss er det ganske lavt siden vi har vaert 3800  m.o.h i ca 3 dager.
• Det er 330 000 innbyggere her
• Navnet Cuzco betyr '' verdens navle'' paa inkaspraaket.
• Det et tropisk klima her-mange groenne plener og  andre vekster.
• Dette gjor at de kan dyrke veldig mye.
• Byen ble grunnlagt i 1438, allerede da hadde de STORE byggeprosjekter - dette gjorde sitt til at Inkaene ble satt paa verdenskartet.
• Hver aar har de ca. 1 million turister!

Da vi kom paa hotellet foeltes det som et inkahotell, dette paa grunn av utformingen og interioeret. Utrolig koslig og fint hotell. Da vi kom hit ca kl 16.00 fikk vi vite at Inkamuseeum stengte om ikke saa lenge, saa vi tok oss en kjapp tur dit. Det var flott aa se historien til Inkaene.

Etter dette spiste vi og snakket om turen vi skal paa i natt. Vi skal til Machu Picchu! Skulle oenske min reiseglade bestemor var her naa. hehe

Machu Picchu er et av de mest spektaktulere turistopplevelsene i verden i dag!

I 2007 ble Machu Picchu kaaret til et av verdens 7 underverk. Dette paa grunn av at Inkaene bygget en stor by av stein høyt oppe i fjellene. Byen ble etablert i 1460, og ble drevet av inkaene.

Vi skal vare her en HEL dag i morgen, det vil si at vi skal ta buss kl 04.30 I NATT!!! jepp... og vi er tilbake ca kl 22.00.

Gleder meg masse! Blir veldig spennede! :)

Vi blogges! :)

I går  ( mandag 14. november) var den store dagen endelig her.

Åpningen av SOS-barnebyen i Juliaca.

Vi alle var pyntet da vi gikk ombord i bussen og alle var full av forventninger. Vi kom fram og ble møtt av mange glade mennesker. De hadde laget en scene midt på plassen og der var det flott orkester som spilte. Det var pyntet med hvite og blå dekorasjoner og ballonger. Alle var fint kledd både voske og barn. 

Dette så vi da vi kom ut av bussen! :)

Da alle hadde funnet plassene sine- startet den offisielle åpningen. Skal ærlig innrømme at jeg ikke skjønte mye av det de som holdt tale på spansk sa, men det var sikkert noe fornuftig så jeg prøvde å følge godt med! Det var mange taler og alle ble fremført av menn. Dette har nok noe med kjønnsrollemønsteret i dette landet å gjøre.

Mellom noen av talene framførte barna sanger, danser og flere musikalske innslag. 

Hehe, jeg og Kristin filmet, og tok bilder hele dagen! 

Endelig var det oss nordmenn sin tur! Det startet med en tale fra Halvor Stenstadvold som er styrelder for stiftelsen SOS-barnebyer i Norge. Talen hans var fin og han fikk sagt mye av det jeg mener vi følte alle sammen, og han snakket veldig direkte til barna. Det varmet oss alle da han snakket om Emil Okkenhaug- en gutt på 15 år som ble frarevet livet  på Utøya. Foreldrene til Emil besluttet at pengene etter begravelsen skulle gå til "Trønderhuset " i Juliaca.

Da Halvor fortalte dette ble det applaus fra forsamlingen - en applaus som inneholdt medfølelse og takknemlighet fra hele den store SOS-familien.

Vil derfor, i dette innlegget, takke foreldrene til Emil Okkenhaug, Arne og Ann Marie og de to søstrene hans, dere utgjør en stor forskjell for så mange barn, og det i deres sønns minne! Det er med stor ydmyhet og beundring jeg får være med på dette her i Peru og høre om å være vitne til dette bidraget fra Emils familie, i hans minne!

På slutten holdt jeg selv en tale, håper det var LITT forståelig...jeg overakk et bilde av elevene på Selsbakk skole.På bildet var alle elevene stilt opp og formet som hjerte.

Var så stolt over å representere dem!

Håper bilder snakker litt for seg selv. Alle husene hadde et navn fra et sted i Norge! Dette er det Trønderhuset med en minnesmerke som skal minne oss om Emil. Han vil  alltid være i våre tanker både i Norge og Peru.

Det var godt å være inne i dette huset sammen med de herlige barna.

Vi ble alle satt sammen i små grupper for å spise lunsj med familiene :) Kristin og jeg kom til Telemarkhuset! Der var det dekket et fint bord. De viste oss rundt i huset og tok oss godt i mot! Det var 6 barn i huset og vi ga dem alle sammen gaver, noen av det mest morsomste og givende jeg har gjort noen gang! De ble så glade, takknemmlige og så gira. 

m
Her er vi utenfor huset til trønderhuset, med hele familien!

3 retters lunsj/ middag som var GRANDE! Utrolig koselig famlie, savner de allerede! Når vi spurte barna hva de ville bli når de ble store sa de, lærer, politi og HELT vanlige yrker som vi å ønsker å bli . Det var da det faktisk slo meg sånn skikkelig... De er jo BARN! De har håp, drømmer, tanker og forventninger og forhåpninger for fremtiden. De er AKKURAT som oss, og på grunn av SOS-barneby kan vi bidra til å gi også disse barna utdanning, familie og det som skal til for at de skal ha mulighet til å følge og å oppnå sine drømmer og mål. Barn er vår fremtid, og SOS-mødrene gjør at de får en trygg og god oppvekst til de en dag finner- og gis muligheten til å oppfylle sin egen drøm.

Etter vi hadde spist og gitt gaver tok jeg med meg barna ut og spilte vollyball. Og de eide meg :) .. !

Etter at alle var ferdig med lunsj, tok vi buss noen meter til en stor fotballbane der vi alle spilte og hadde det utrolig gøy! Vi lekte, lo, hyla og smilte og jeg tror alle hadde en fantastisk minnesrik dag! 

Noe jeg merket med SOS-byen var at det var ikke som en "lukket" Oase, som det første barnebyen var. Denne var ikke muret inn på noen måte, der man hadde hus og et nydelig utested, isolert fra miljøet rundt dem for å unngå slum og resultatet av all fattigdomen. Det de valgte å gjøre med disse SOS-husene var å bygge dem uten "murer"de lå der så åpen mot omverden, men allikavel noe tilbaketrukket fra selve bykjernen.

Sitter og smiler mens jeg skriver dette, jeg er så utrolig takknemmlig for at jeg får være med på alt dette. Jeg hadde en fantastisk dag og det tror jeg barna hadde også. Takk for en flott dag alle sammen!

Vi blogges ! :)

- Skal legge til 2 videoer i innlegget senere :) 

De trenger DEG og meg. 

Fredag 11. november ringte min pappa meg. Han ville høre hvordan det gikk og vi snakket litt om hva jeg hadde opplevd. Så fortalte han meg at han skulle bli SOS-fadder!! Han har jo visst om denne muligheten tidligere, som han sa, men ved det å bli gjort oppmerksom på det, litt mer direkte, fikk ham til å tenke enda litt mer på hvilken betydning det har. Når jeg skrev: Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, ja så traff det ham. Jeg ble helt utrolig glad når han sa dette! At han også skal være med å bidra direkte, slik at barn kan få en bedre fremtid!

Jeg anbefaler ALLE som leser dette innlegget til å tenke på hva dere faktisk kan tilby disse barna, og hvor stor forskjell det gjør.

Hvorfor bli SOS-fadder?

• For å gi barn et trygt hjem, helsetilbud og utdanning.
• Barna får utdanning og muligheten til å skape seg en fremtid.
• Ved å gi ditt bidrag til SOS-barnebyer bidrar du til at barn får en familie livet ut. De får støtte så lenge de trenger det. Et sted de hører til og et sted å vende tilbake til.
• Det skal så lite til for å gi barna disse mulighetene.
• ...jeg ser og har sett at det nytter og at det skjer noe aktivt og positivt med de midler som SOS-fadderskap bidrar med. 

Hvordan bli SOS-fadder?

Det er så enkelt som å trykke deg inn på denne nettsiden og meld deg som fadder! Det koster kun 250kr måneden å være fadder i SOS-barnebyer. 

Du finner også mer info og kan følge SOS-barnebyer på Facebook. LIKER? :)

Klaus Sonstad har laget en flott film om SOS-barnebyer og det å være SOS-Fadder. Den vil jeg anbefale dere å ta en titt på.

(Klikk på bildet for å se filmsnutten)

85% av fadderbidraget går direkte til arbeid til, med og for barna og 15% av fadderbidraget går til inntektsskapende arbeid og administrasjon.

Trykk her, og se nederst på siden for mer info om dette.

Jeg har selv vært å sett på noen av disse SOS-barnebyene. Jeg har SETT forskjellen. De har gitt barna et trygt hjem, utdanning, helsetilbud og en framtid. Disse barna har fått en mulighet til å få en trygg og god fremtid. Jeg mener det SOS-barnebyer gjør er fantastisk. Er utrolig stolt over å få sett dette og være med å bidra. 

Gjør det i dag! Finnes mange gode grunn til å bidra, men en burde være nok...DU bidrar!

Vi blogges! :)

BTW: Vil også takke alle som leser innleggene mine, det er godt å se at mange leser og komenterer. Det gjør at jeg blir enda mer gira på å blogge og forsøke å få delt noen av mine inntrykk.

Jeg har bestemt meg for å poste innlegget om å bli fadder ETTER jeg har vært med på åpningen i morgen, så jeg kan gi dere flere inntrykk og kanskje flere får lyst til å bli faddere :)

I dag skulle vi bli hentet  kl 09.00 ( har dere merket at vi drar VELDIG ofte  kl 9 :P ) jaja, samma det! Jeg trodde vi skulle bli hentet med buss som vanlig, men vi ble hentett med sykler! Det var en mann som hadde en vogn foran sykkelen som skulle trå oss ned til vannet, derifra gikk vi ombord i en båt. Først syntes jeg veldig synd på han som skulle trå oss ned dit, vi satt heldigvis kun to og to. Men det var UTROLIG kult! Noe av det morsomste jeg har vært med på! Vi kjørte i tett trafikk og jeg bare ventet på å krasje, men det gikk bra og var utrolig gøy!

Her ser du meg og Kristin sitter klar! 

LITT FAKTA OM TITICACA SJØEN:

• Den ligger 3810 m.o.h 
• Ligger på grensen mellom Bolivia og Peru.
• Veldig tynn luft og her har de utsikt mot Andesfjellene.
• Det lever indianere på siv ute på sjøen, det har gjort i mange år.
• Det drives jordbruk på disse øyene.
• Det er 60 øyer på Tititicaca sjøen.
• Sjøen er formet som en Puma, hvis du ser den opp ned fra ett kart.
• På det dypeste er den 200 meter
• Sjøen er delt mellom Peru og Bolivia.

(Kartskissen er hentet fra Wikipedia)

Dette er et bilde jeg tok fra båten. Her ser du landskapet og litt siv.

Her ser du masse siv! Og ja, det er dyr til høyre. Kuer og griser levde faktisk på sivene. De levde av gresset der som det er veldig mye næring i.

Disse så vi mange, MANGE av. Indianerne lager disse av sivet. Det er mest for turister så har de noen mindre båter som de bruker selv for å komme seg fram og tilbake. Disse båtene varer i ca 3 år, før de må lage nye.

SIVENE:

• Idianerne bor på disse sivene.
• Sivene er bygd opp slik: De har en jordmasse på ca 1 meter tykkelse som de legger 1 meter tykt siv oppå, slik at det holder seg. Så legger man stener og pinner på tauet som de henger ut fra disse jordklumpene. De blir som ett slaks anker, slik at de holder seg på plass og ikke flyter av gårde. 
• For ca 5 år siden var det kun 20 øyer. Men ettevert som det ble konflikter mellom famiier skilte de sivene-og i dag er det 60 øyer i Titticaca sjøen.
• Sivene- har strå som ligner på bambusskudd er noe av det de lever av. De spiser det, bruker det til å bygge hus, bruker det til å bygge båter i tillegg.
• Grunnen til at indianerene har utrolig hvite tenner og god helse er bl.a fordi de spiser disse sivstråene. De pusser ikke tennene. Grunnen til at vi ikke kan spise det er at vi ville blitt dårlig i magen av det.
• Hver søndag møter de andre indianere fra andre øyer og bytter mat. De bytter f.eks: mais, flere typer poteter, nøtter, tørket fisk og kylling, siv og mere de måtte trenge.
•  Barna går på skole og noen videre på universitet.
• 2 ganger i månden legger de nytt siv der de bor, for sivet tørker ut og da trenger de nytt sterkt.
• De lager også nye hus hver 2 år-da  trenger de også nytt siv.
• De tjener på turisme.
• Båtene av siv varer i ca 3 år.
• De dyrker også ulike vekster på disse sivenen. 

Her er noen av de som bodde på øya, disse var 6 familier sammen :)

Liker det bilde her, det barna bare ligger og chiller.

Sier ALDRI nei til en båtur jeg og Titicaca sjøen er noe av det nydeligste jeg har sett.

I morgen skal jeg på åpningen av en barneby i Juliaca som vi støtter! Skal framføre en tale på spansk, så er veldig spent!  Ønsk meg lykke til! :)

Vi blogges! :) 

JULIACA:

• Juliaca ligger i region Puno
• Det er en av de fattigste og minst utviklende omerådene i Peru.
• Over 42% av innbyggenere lever under fattigdoms grensen.
• Mange familer bor i hus uten innlagt vann, toalett og strøm.
• Det er mange familer som ikke klarer å forsørge sine barn. Det er derfor SOS-barnebyer har bestem å åpne en barneby her.
• Vi skal utforske mere byen på disse 2 dagene vi skal være her. Da tenkter jeg det blir mere fakta og info.  

I går, 12 November kl 9.00, satt vi oss i bussen på vei til Juliaca- det uttales ( Holiacha ). I Juliaca skal vi besøke SOS-barnebyen "vår". Det vil si det barnebyen Selsbakk ungomdskole har støttet oppstarten til- og som vi skal følge framover. Vi har tatt med ett bilde vi skal overrekke til dem, det er ett bilde av alle elevene som står formet som ett hjerte. ( skal legge ut bilde senere)  Dette skal bli den ofisielle åpningen på barnebyen, og det blir utrolig spennende å få være med på. 

Bussturen tok 9 timer og vi hadde med oss verdens hyggeligste reisefølge, som fortalte oss mye om historien til Peru. Vi kjørte over nydelige fjell, men igjen så vi i mye fattigdom og nød på vår vei over fjellene.

Det var mange av oss som reagerte på høyden. Jeg fikk utrolig vondt i hodet og ble svimmel. Flere fikk vondt i hodet, ble kvalm og noen kastet opp. Det var rart å merke at kropppen vår reagerte så mye på høyden. Da vi var på det høyeste ( 4.528 m.o.h ) fikk vi beskjed om å bevege oss rolig. Vi ble fort andpustenen og litt skjelven. Det var godt å komme fram til hotellet å ha en hel kveld med bare hvile.

Her er vi på det høyeste. En lang busstur og var ikke helt i form.

Noe vi også skimtet fra bussruten var lamaer og Inkaindianere. Her i Peru har de ikke sånn "pass opp for elg" skilt, men de har heller "pass opp for lama "skilt :-)

INKAINDIANERE:

• De er ganske små, ser mye eldre ut enn det de egentlig er, får aldri grått hår og går alltid i fargerike klær.
• De er en av de 100 mest kjente kulturene i Peru
• De kom fra fjellene
• To grupper: De fra fjellene var veldig små, svart hår og damene så ut som om de ikke hadde hofter.  De har korte bein, mennene har, visstnok, ikke hår på bryst eller på bena. Kvinnene her er veldig frikantet, de har ikke så mye former, kroppen er veldig rett og ligner nesten på en firkant. Kystfolket derimot er høyere i vekst, men ellers veldig lik de som kommer fra fjellene.
• Inkakulturen lever videre i både klesdrakt, musikk og gamle skikker.
• Mange mennesker, særlig kvinner, bruker sine tradisjonelle drakter.
• Det er typpisk å ha lag på lag med fargerike skjørt på seg.
• De bruker også ulike skjerf, ponchoer og hatter. Draktene varier fra disktrikt til distrikt. 

Her ser du en Inkaindianer som selger ting hun har laget selv. De strikker mye også!

Men nok en gang-vi er i virkelig fattige strøk. Dette er nok det verste jeg har sett på hele turen. Vi har pleid å bo midt i byen der det er ganske fint og hvis man da kjørerer noen kilometer ut fra byen kommer man til de verste slumområdene. Men i Juliaca er de verste slum områdene UTROLIG nærme byen. Vi merket det da vi kom inn hit at slumområdene er bare noen meter unna og hotellet er ikke så særlig å skryte av. 

Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye jeg gleder meg til å møte barna i barnebyen. Vi er veldig klar over at dette er en av de verste, pågrunn av forholdene. Men jeg gleder meg til å være der, gi dem gaver, leke med dem, og overekke bildet. 

Nå skal jeg på båttur på Titicacasjøen!

Vi blogges! :) - Kommer innlegg senere i dag om hvordan man kan bli fadder! 

PS. Viktig å følge med på bloggen i morgen! :) Jeg GLEDER meg til å skrive ett innlegg om hvordan man blir fadder, så følg med! :)

I går, det vil si fredag 11. november, tok vi fly fra Lima kl 09.10 til Arequipa.

Vi landet kl. 10.30.  Etter å ha fått bagasjen, ruslet vi bort til bussen vår. Det var 22 grader ute, nydelig vær og frisk luft.

Noe jeg har merket meg, med alle setene i bussene, stoler på restauranter etc det er at de er veldig lave her i Peru. Overalt hvor vi har vært så ramler man langt ned i stolene man føler seg nesten som et barn. :)

Grunnen til at vi er i Arequipa, er for å vende oss til høyden. Vi er nå 2800 m.o.h (det er faktisk høyere enn det høyeste fjellet i Norge). 

 I dag skal vi sitte på buss i 8 timer-vi skal til Puno hvor Puno er navnet på den regionen Juliaca ligger, altså stedet der "vår" barneby ligger. Med "Vår" barneby mener jeg den barnebyen som min medelever ved selsbakk ungdomskole kjenner til. Skolen har støttet  SOS-barnebyer i mange år. SKolen vår har fått vårt eget "hjem" der det står Selsbakk skole (skal skrive mere om dette i morgen ). 

Nå er det bare to hele dager til selve åpningen. Alle sammen gleder seg- og i morgen kveld skal vi øve oss, slik at alt blir riktig og at alt det skjer i riktig rekkefølge på selve åpningsdagen.

Er veldig spent på hvordan det er der og gleder meg så masse til å overekke gaver til barna.

Juliaca ligger 3800 m.o.h og mange har allerede nå (2800 moh) reagert på høyden. Vi skal derfor slappe av litt første kvelden og venne oss til høyden.

• FAKTA OM AREQIPA:

I et tidligere innleg, skrev jeg litt om hvordan det var å være på dagsenteret i Callao ( Communitaries hogares ) innlegget er her. Her kommer litt mer om dette besøket.

Etter vi var i barnebyen i Callao kjørte vi lenger inn mot slum områdene.Jeg trodde ikke boforholdene kunne bli verre helt til vi kom fram til dagsenteret. SOS-barneby består av noen grupper på en måte. Den første barnebyen vi var i var ett sted der barna bor og lever, mens ett dagsenter er der barna kun er på dagtid før og etter skolen.

Dette er et slum omeråde og midt inni her ligger dagsenteret. Dette er det fattigste strøket i Lima.

DAG SENTERET: 

• Dag senteret er en del av SOS-barnebyer.
• Barna går på SFO der fra 07.00 til cirka 17.00 på ettermiddagen.
• Barna får et måltid med mat og drikke ( som av og til er alt de får løpet av en dag )
• Barna er det pågrunn av at foreldre / mor ikke klarer å ta vare på barnet, og kanskje ikke har nok ressurser til å gi dem der de trenger. 
• Noen av mødrene til barna jobber der, de hjelper til å lage mat og hjelpe lærere.
• Barna bytter på å ha skole. Noen har på dagen, mens andre på ettermiddagen. 

Da vi kom inn i dagsenteret ble vi møtt av en oppstilt gjeng av herlige og glade barn. De hadde laget plakater der det sto velkommen, på spansk og engelsk. Disse barna hadde lært seg noen engelske ord siden de var klar over at vi skulle komme.

Jeg trodde at dagsenteret var likt det SOS-barnebyen vi var på først, men dette var virkelig ikke tilfellet. Det var noe av vondeste jeg hadde sett? Ville så gjerne ta med meg alle barna inn i bussen igjen. Jeg hadde ikke ord når jeg så hvor glade og takknemlige de var, når det dagsenteret de var på lignet på en slum!

Dagsenteret gjør en UTROLIG bra og flott jobb. Dette med at mødre gir sitt liv til å styre dette stedet. Disse barna som går her er heldige i og med sitt utgangspunkt, men i forhold til den barnebyen vi var i tidligere, kunne jeg ikke skjønne at de klarte å leve slik.

Beklager at dette innlegge kommer sent, men har hatt litt problemer med internett. Derfor poster jeg det nå i stedet.

Onsdag 9 November 2011 startet med at vekkeklokken ringte 04.00. Tankene raste rundt i hodet mitt, flybiletter, klær, pass, tannbørste.. kommer til å savne mamma og pappa. Dagen som skulle starte min livs lengste reise så langt var kommet. Flyet skulle gå 06.10 og vi skulle være framme i Amsterdam 08.30. 

Når vi kom på flyplassen møtte jeg Kristin som ventet på meg. Sammen gikk vi og hilste på de andre som skulle delta på turen. Som vanlig holdt jeg pusten gjennom sikkerhetskontrollen ( like skummelt hver gang! ).

AMSTERDAM:

Vi var i Amsterdam 08.30 en av Europas største flyplasser ( Skiphol ). Vi møtte resten av de vi skulle reise med -de kom fra Oslo. Opprinnelig hadde vi 4 timer i Amsterdam før neste avgang, men flyet var en time forsinket... så det ble en veldig lang lunsj og kikking i butikker ( vanskelig å holde lommeboken i veska .. ).

Vi satt på Star Bucks og skravlet . Da vi skulle kikke på tavlen for flyavganger sto det på gaten vår at det tok 16 minutter å gå dit, da var dagens trim gjort !

Da vi satt på flyet måtte vi skru tiden 6 TIMER TILBAKE ( det var Perusk tid ).        

Føltes som vi reiste med 1.klasse da vi kom inn i flyet og så tre rekker med seter bortover, med en mengde mennesker fra ulike steder. Vi ble fóret MINST 5 ganger under flyreisen, og det var god service. Flyreisen varte fra 13.45- 02.00 ( I norsktid. ) Det var den lengste flyturen jeg har hatt. Det ble gjort litt lekser, soving, masse spising og jeg hadde manger tanker og forventninger rundt turen. 

Noe jeg merket meg med befolkningen ombord på flyet var at de som kom fra Peru skillet seg ut. På den måten at jeg følte meg høy, fordi de var så mye lavere enn oss, hadde litt skjeve øyne som pekte oppover, litt mørkere i huden enn oss, men virkert veldig glade og hyggelige. 

ANKOMST:

Presis kl 20.00 ( perusk tid ) satte flyet hjulene i bakken. Det var utrolig å tenke på at jeg satt i Peru i Sør-Amerika. Flyreisen gikk fint! Nå var det bare å vente på kofforten, vi ble stående i en laaang kø for å vise pass og levere et skjema vi måtte skrive under på under flyreisen. Jeg satt nå på den internasjonale flyplassen i Lima, med store øyne og høye forventinger. Jeg trengte å stoppe opp i noen sekunder å se meg rundt, tenke på hvor jeg faktisk var og nyte øyeblikket.

Vi ble møtt av to SOS-mødre som møtte oss med en klem, et kyss på kinnet, en rose og ordet " gracias". Synes de var rart at de kom og takket oss og gav oss en rose, når det jeg følte var at det var vi som skulle ha takket dem. Noe jeg merket var at mennene ikke fikk roser, det var kun oss kvinnene. Kanskje det er omvent likestilling her? :)

 


Æ ser utrolig fin ut etter en 12 timers tur :) I knoow!

Når jeg så den lille, skranglete bussen vi ble møtt med, der bagasjen skulle taues opp på TAKET (!!) tenkte jeg at jeg var heldig hvis jeg fikk bagasjen min etterpå. Tror vi alle ble litt paff da vi så dette. Men det ble plass til oss alle og vi ble presset sammen, så noe intimgrens var det ikke snakk om. De var to hyggelige sjåfører som bragte oss "trygt" til hotellet. Bussturen tok ca 45 minutter, under turen fikk vi ett lite innblikk i bylivet i Peru, som besto for det meste av tuting, sint kroppspråk, roping, ikke noe form for vikeplikt og jeg vet ikke om de vet hva blinklys er..?

23.00 lå jeg utsrakt på min egen dobbelseng ( digg! ) med bylivet i bakgrunn, og sakte men sikkert forsvant jeg i dyp koma.